snublerud.net – The New World

Text, photo and postcard.
Part of bachelor exhibition at Oslo National Academy of the Arts

May 2014

det finnes et sted som heter Nå. jeg var der sommeren 2012. jeg kjørte forbi i bilen min på vei fra Vestlandet et sted, og svingte av på en åpen plass før skiltet. på en klisjéfylt plassering mellom fjord og fjell lå dette lille tettstedet stille og jomfruelig. innbyggerne i Nå (Nåværinger eller Nålendinger) hadde plassert en gul liten blomsterkasse under lyktestolpa skiltet var festet på. de hadde tydeligvis god sans for det florale. en befolkning med grønne fingre, og Norges eneste tettsted der tida står stille. jeg var egentlig ikke sikker på om dette var et ekte sted, eller om jeg hadde kjørt bil så lenge at jeg hadde nådd et type nullpunkt. et fristed utenfor tid. eller bare kanten av skrenten. verdens og tidas ende. jeg bestemte meg for å fotografere skiltet. jeg tenkte engangskameraet mitt ville gjøre jobben, og stilte meg på den lille gresstripa mellom veien og plassen hvor bilen min sto parkert (jeg unngikk å gå ut i veien, for å slippe å sette meg selv i fare for trafikken, selv om det ikke var noe særlig trafikk den dagen). jeg plasserte motivet, altså det blå skiltet, sånn circa i midten, og trykket på utløserknappen.

det ble et fint bilde. jeg angrer bare på at jeg ikke fotograferte med et bedre kamera, så jeg kunne skalert det opp til et bilde på femten ganger tjue meter, og hengt det opp på en stor bygning i en stor by et passende sted i verden. jeg prøvde å finne det igjen på det ineraktive kartet til google maps, men uten hell. det virket som om tettstedet enten var for lite for satelittene, hadde blitt innlemmet i en større kommune, eller rett og slett forduftet. det var litt dumt, med tanke på at jeg hadde hatt lyst til å reise tilbake til fjellene og de gule blomsterkassene, der tida står stille. tilbake til Nå.

there is a place called Now. I was there the summer of 2012. I went past in my car, driving from the west cost of norway somewhere, and turned in on an open space before the sign. quiet and untouched this little village laid, like a cliché between the fjords and the mountains. the people in Now had placed a little yellow flower bin under the lamppost the sign was attached to. They obviously had a good sense of the floral. a population with green thumbs, and norway's only village where time stands still. I was really not sure if this was a real place, or if I had run my car for so long that I had reached some sort of point zero. a sanctuary outside of time. or just the edge of the excictence. I decided to photograph the sign. I thought my disposable camera would do the job, and found a little stripe of grass between the road and the place where my car was parked (I avoid to go out into the road, to not having to put myself in danger of traffic, even if it was not that much traffic on that day). I placed the subject, that is, the blue sign, in the middle (more or less), and clicked the shutter.

it was a nice picture. I only regret that didn't photographed it with a better camera, so I could scale it up to a picture of fifteen times twenty feet, and hung it up on a big building in tokyo maybe. I tried to find it on google maps, but without success. it seemed as if the village were either too small for the satellites, had been merged with a larger village due to poor economy, or simply disappeared. I was a bit sad, considering the fact that I had been wanting to go back to the mountains and the yellow flower bin, where time stands still. back to now.